fredag 1. februar 2013

Kautokeinooppgjøret

Som nevnt i mine bunadsrefleksjoner i fjor, så tenkte jeg lenge på å strikke klassiske Modell Kautokeino fra Sandnes til min eldste. Oppskriften er arvet, og min mormor strikket visstnok en til min tante for minst førti år siden. Modellen er jo kjempefin.


Faktisk la jeg opp maskene allerede i fjor sommer. Og siden har jeg strikket, og strikket, og rekket opp, og strikket. Store deler av genseren er strikket flere ganger. Jeg har angret på mange av valgene som er tatt underveis, og jeg har tilpasset til tynnere garn. Som var fornuftig der det var opptil fire farger i mønsteret på en gang, i mange omganger etter hverandre. Men kanskje ikke så fornuftig for de ensfargede partiene. Jeg var kjemperedd for å få for korte ermer og la på litt og litt til.

Endelig kom jeg i mål, og må jo si at resultatet ble ok. Kanskje ikke proposjonalt like vellykket som innsatsen som er lagt inn, men ok, og brukbar til 17.mai, som jo var hensikten.


Mottakeren synes vel at det var rimelig unødvendig å sy på hekter i halsen, og synes ermene var latterlig lange. Jeg klipper bort ansiktsuttrykket og hans herlige tannløse oppsyn da jeg snek meg til mer enn ETT bilde. Han vet at den må på 17. mai, men han kommer nok ikke til å be om å få bruke den ellers. Heldigvis har jeg to barn til som kommer til å vokse inn i den etterhvert. Kanskje den til slutt oppnår like mange brukstimer som produksjonstimer? 


1 kommentar:

  1. Flott genser! Ser godt at det er lagt ned mye arbeid i den :)

    SvarSlett