lørdag 19. november 2011

Egenprodusert


Noe egenprodusert krever svært så lite kreativitet. Det hjelper også fint lite med trening og teknikk. Jeg vil dog si at det er litt innsats som må til, men det har i grunn lite å si for det ferdige resultatet.

Så når resultatet blir så fantastisk bra, tar jeg gjerne æren for det. Men det er ufortjent. Jeg er bare heldig.

Og fyttigrisen så heldig.
Published with Blogger-droid v1.7.4

onsdag 16. november 2011

Lampe med flid og historie


Førbildet av lampen er ikke noe ordentlig førbilde. Ikke bare er det jeg som har trukket de lampeskjermene også, men den aller største jobben synes ikke, den er det mannen min som har stått for - han har trukket nye ledninger og skiftet alle elektriske komponenter. Det er en imponerende jobb, det.

Lampen har historie. Den tilhørte min manns oldeforeldre, de het Ruud. Mannens farfar bygde hus på nabotomta da han giftet seg med deres eneste datter. Det var det loftet vi hentet lampen ned fra en mørk høstkveld i 2001, og bar den hjem, da bodde vi et par kilometer unna og hadde ikke bil. Lampen er på mange måter en klassisk trearmer fra midt i forrige århundre, men litt mer blomstrete og organisk i uttrykket enn de mest stilrene. Det viktigste for oss er at alle armene er stillbare, det er veldig kjekt. Men sikkert også grunnen til at ledningene ble slitt og bryterne sluttet å adlyde ordre etter at vi hadde brukt den noen år.

De originale skjermene var vel omtrent som du kan tenke deg, i tre ulike pastellfarger i en slags plast. Som var både svartsvidd og morkent så det holdt, så det var aldri aktuelt å ta vare på de. Beklager, retrolampeentusiaster. Jeg mener å huske at det var frynser, som ikke var helt komplette og satt på plass. Uansett, vi tok ikke bilder. Og jeg hev meg rundt og sydde skjermer.

Jeg føler at det mørkeblå stoffet har historisk betydning også, for i 2001 hang fremdeles 90-tallets sterke farger igjen i vårt interiør. Det var tiden hvor jeg og min mann skapte vårt første hjem sammen. Sofaen var mørkeblå, og jeg gjorde et kupp på dette mørkeblå stoffet, som også ble en haug med sofaputer. Det var fint! Og litt artig å tenke på hvordan fargene og stilen har utviklet seg gjennom disse ti årene, i grunn mot mindre og mindre farge i det hele tatt. Interiørbutikkene i dag har lite farger, rett og slett.

Men dette huset her, det trenger farger. Bare ikke den tunge mørkeblå som også egnet seg dårlig til lampeskjermer, tross alt. Etterbildet er heller ikke noe ordentlig etterbilde, for lampa står jo for eksempel ved vinduet, som ennå mangler gardiner. Og gardinene skal ta opp igjen disse fargene. Grønnfargen kommer fra vedkaminen, dere husker den? Den hvite og grå er også gjennomgående farger i stua her. Det mørke treet og messingbeslagene passer også bedre i denne stua enn det noen gang har gjort.



Det jeg kaller før og etter er altså bare før og etter det siste trinnet i å få lampen slik vi vil ha den, med den siste omtrekking av skjermene. Fortsettelse av innredningen av stua følger altså i disse fargene. Men lampa ble bra. Stoffene er lin, og gir et supert uttrykk. Vi er fornøyd med å ha en lampe som både er svært så funksjonell og trygg å bruke, med historie og vår egen flid.

fredag 11. november 2011

Til fødebagen

Babyen nærmer seg. Ikke rett rundt hjørnet, men nært nok til at det er greit å begynne å føle at ting er klart.

Denne gangen ser vi frem til et planlagt keisersnitt, som for oss har alle forutsetninger for å bli et høydepunkt i vår fødselserfaring. Vi har fått informasjon fra sykehuset om at keisersnittbarna trenger luer og sokker, ganske umiddelbart, helst i ull. Og helst flere å skifte på med, barna er ikke nødvendigvis helt ferdigvasket. Det tar jo jeg som en ren utfordring.


Første lue ble lysegrønn, og i ribbestrikk, naturlig nok. Generelt har jeg tenkt at øreflapper og knytebånd er litt overflødig for innendørs bruk på fødeavdelingen. Men det kan vel være at jeg tar feil. Oppskriften her heter twin rib baby cap og garnet er en rest av babyull. 


Oppskriften på en lue med en liten knute på toppen fristet meg også. Her holdt ikke resten av hvitt helt hjem, men resultatet ble da ikke så verst.


Litt tykkere garn i disse nyfødtstrømpene. Jeg våger meg såvidt på blondestrikk, selv om jeg ennå ikke føler meg hundre prosent sikker på at dette er ei lita jente. 


To par spiralsokker i babyull. Mannen min mener at ingen føtter kommer nedi disse. Men jeg tror ikke at nøfødtføtter er større. Vi får se hvem som får rett.


Dette er egentlig en oppskrift på en ordentlig gnom-lue, med lang topp. Jeg droppet toppen, jeg da. Tror bildene fra post-op og barsel blir fine nok uten humor. Men veldig, veldig fin oppskrift (ravelry-lenke) på en veldig tøyelig lue.

Og, så til vi skal hjem:


Herlige tova sko, i ordentlig vintage plategarn fra min mors Islandstur på åttitallet. Det tovet riktig så fint. Og oppskriften var superbra, jeg håper så veldig at skoene fungerer like bra som jeg tror, for da har jeg barselgaveidé for all tid.

Og så har vi jo gjort litt klart hjemme:


Vi er nyinflyttet, så ingen bilder på veggen. Og en ledning som henger og slenger. Men hengekøya sydde jeg til den nå tre år gamle snart mellombror ble født, og i vårt gamle hus hang den under trappa i stua. (Dvs. sømbiten er fryktelig kjedelig, altså, bare en fold rundt en slyngering på hver side - det morsomme med dette prosjektet dengang var å spleise tau!) Nå har jeg investert i dørkarmfeste, og dette blir veldig bra. Legg til en stor pute til amming, et strikketøy, en smarttelefon, en fjernkontroll, en haug med kluter, og helst en vannflaske om jeg er fornuftig - så er jeg klar for ukene som kommer. Tror ikke du? 


fredag 4. november 2011

Barselgaven ingen kan toppe


Nei, babyen har ikke kommet. Men allerede før hun er her har hun blitt eier av et flott stykke arbeid som gir godt grunnlag for å gjøre andre sjalu. Jeg kjenner litt på det selv, faktisk. Men er aller mest glad for en nydelig skatt som har funnet veien til vårt hus.

Det lønner seg altså å kjenne gode kreative damer på riktig tidspunkt. Helene, Stina og Gøril er håndarbeidsdamer og venninner av første klasse, som har tilbragt et par helger i høst på skinnfellkurs på Gjøvik. Så da de fikk behov for å lage en ekstra fell i fellesskap, måtte de finne en aktuell mottaker. Og da falt valget på frøkna i magen min. Det er nok til å gjøre en vordende mor ganske så rørt.

Og se så nydelig!


Skinnfellsøm ligger høyt på listen over "det hadde vært morsomt å lære mer om"-teknikkene som finnes. Ikke bare er materialet en stor favoritt hos meg, men teknikken, tradisjonene, trykkingen og symbolikken gir mange dimensjoner som jeg godt kan forstå at noen bruker både flere helger eller en hel livstid til å fordype seg i. Og resultatet er jo bare helt herlig. Og vakkert. Og nyttig, ikke minst.

Til alle andre som kunne tenke dere å gi en barselgave til nye babyen - denne her er i en klasse for seg, ikke få prestasjonsangst av dette. Jeg har ikke tenkt til å måle noen andre gaver opp i mot denne. Jeg lar meg røre av hver minste bit av omtanke rettet mot babyen nå, for jeg skal være ærlig nok til å si at hennes ankomst har kommet veldig i skyggen av flytting og hus de siste ukene. Og hun er jo ganske så mye viktigere enn huset, tross alt.