fredag 25. mai 2012

Bunadsrefleksjoner

I etterkant av en bunadsløs 17. mai har jeg forsøkt å samle trådene for hvor jeg står, rent bunadsmessig. Jeg har en feiende flott Vest-Telemarksbunad (joda, tilhørigheten er der, bare litt langt bak, litt nærere om man ser Telemark under ett) fra konfirmasjonen min, min flotte mann har en enda mer feiende flott Romeriksbunad som ikke er mange årene gammel. Og så har jeg tre barn, to gutter og en jente. De første årene med barn sydde jeg to barnedrakter litt sånn etter eget hode.


Her i ganske fri tolkning på en varm sommerdag, nikkersen har også knestrømper som passer til. Den minste er sydd etter et tilfeldig mønster på en selebukse, og er løs og ledig og behagelig og praktisk og fin å vokse i. Begge gutta brukte den en del. Den største er sydd etter mønster fra Tove Fevang sin bok om Festdrakter for barn, med litt blått i vesten for å matche pappaens Romeriksbunad. Knestrømpene du ikke ser er også miniversjon av pappaen sine, som jeg fikk strikke både til far og sønn. Men altså - totalen ble alt annet enn behagelig og praktisk og fin for et barn å ha på seg en hel dag. Etter at eldstemann hadde hatt den på seg denne gangen og en gang til, tror jeg i grunn ikke den ble brukt mer. Og nå er nok mellomsten snart for stor.

De siste 17. maiene har gutta imidlertid gått i kofter, ala Setesdal. Vi har en arvet i størrelse 4 år, mens den i størrelse 6 år har jeg strikket selv. Det blir 17. mai med det, altså.


Men før neste år må jeg ha på plass en ny kofte i størrelse 8 år, tenker jeg. Og så lurer jeg på om jeg skal prøve å overtale han som da blir fem til å prøve nikkersen på øverste bilde sammen med kofta på bilde 2. Jeg tror nikkersen er lang nok nemlig. I såfall må han ha nye knestrømper. Han eldste vil nok ha langbukser, men er kresen på de, så kanskje jeg skal sy? I litt ordentlig bunadsaktig stoff? I tillegg hadde de vært utrolig kjekke om jeg fikk de til å ha bunadsskjorte under, så de kunne ha søljene sine i halsen. Men skjorter syr jeg ikke flere av, det var det ikke verdt. Jeg får heller se hva som finnes på markedet. 

Så da må jeg avgjøre hvilken kofte som skal strikkes. Foreløpig holder jeg en knapp på denne herlige gamle godbiten - altså den forrerste versjonen. Vi har null og niks tilknytning til Kautokeino, men det mistenker jeg at mønsteret ikke heller har - eller tar jeg helt feil her, tro?


Knestrømpemønster må jeg også finne - er det finest med ensfarget, tro? Pappaen har hvite med sjøsprøytmønster. Uansett, her har jeg en del å velge i. (Og knestrømper til barn er ingenting å strikke mot knestrømper på pinne 2 til voksne mannfolk!)

Og så er det frøkna, da. Minstemor blir et år før jul, halvannet til 17. mai. Jeg har som nybakt jentemamma gått til innkjøp av Gjestals oppskriftshefte med juksebunader, med tanke på Romeriksversjonen. (Gutteversjonen blir litt feil for meg, altså, litt stusselig mot pappaen sin stive og staselige jakke.)


Bildet er stjålet fra Gjestals egne sider, jeg har heftet ved siden av meg. Problemet med barnebunader er at barn passer jo ikke til dette snittet, ikke før de er minst like store som modellen på bildet. Så å strikke denne i minste størrelse etter mønsteret er uaktuelt. Men å lage en seleskjørt-versjon med den nederste borden er aktuelt. Frøkna har Romerikssølje, så det hadde vært artig. Et seleskjørt med et parti med ribbestrikk (selvsagt) øverst vil jo også kunne passe en stund. Dette må jeg tenke på. Jeg bør også vurdere seriøst å sy, tenker jeg, hvertfall når frøkna kommer seg opp og går. Ordentlig struttende barnebunader er også fantastisk fine, det får du ikke til med strikk. 

Og midt oppi alle disse planene oppdaget jeg boka Feststrikk for barn, som ligger som e-bok på Nasjonalbiblioteket. Der har de jo faktisk noen seleskjørtversjoner som tar høyde for barns kroppsbygning. Og noen knestrømper. Og noen kofter. Jeg får kikke litt mer. 

Et langt blogginnlegg her i kveld, gratulerer om du kom helt hit. Det er imidlertid helt betegnende for hvor jeg er i kreative prosesser for tiden, det er mer tankespinn enn reell produksjon. Men det er gøy å lage planer også, nesten uavhengig av om det blir noe av. Nå er det 357 dager igjen til 17. mai, så jeg burde jo ha sjanse til å komme i mål med mine mangeslungne ambisjoner? 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar