Som strikker har jeg identifisert et forbedringspotensiale i egen strikkekompetanse, og det handler om mønsterstrikkede votter. Jeg har strikket mange par votter opp igjennom, de aller fleste på tykkest mulig pinner med tykkest mulig garn. Votter er nemlig et nødvendig onde som bare blir vått og møkkete og forsvinner før man vet ordet av det, så det er lurest å gjøre det enkelt, raskt og rimelig, og kanskje litt morsomt - sånn om det går.
Men mønsterstrikkede votter er jo veldig fint. Ikke bare fint, men også veldig praktisk. Som helårssyklist (for kort transport, ikke trening) har jeg de siste par årene foretrukket mønsterstrikkede votter og vanter i temperaturspennet mellom -5 og +5. Vottene jeg foretrekker ble strikket av min egen og mannens bestemødre for rundt tretti år siden. De er godt brukt og stoppet flere ganger. Lett tovet som gammel ubehandlet ull blir, er de faktisk litt vindtette og lune og myke og passe tykke.
Vottene jeg har strikket til meg selv velger jeg aldri. Bortsett fra selbuvantene jeg strikket som tenåring. Der rømte dessverre en av dem en gang i vinter.
Mønsterstrikkede votter er mye arbeid på liten plass, og jeg har bare unntaksvis vært fortrolig nok med det til å velge det fremfor noe annet. Det skal det bli en slutt på! I 2015 skal jeg gå systematisk til verks og lese og strikke meg opp på god mønstervottkompetanse. Nemlig.
Fortsettelse følger...
 |
| Vante strikket av min mormor på åttitallet, muligens. Brukt på sykkel i juni, faktisk. |
Jeg heier på vottestrikking! Spent på fortsettelsen!
SvarSlett