Tidenes trådfest-utsettelse

I slutten av tenårene/begynnelsen av tjueårene strikket jeg mange par med raggsokker. Antakelig flere enn de aller fleste i den alderen der. Det var standardgave ved en rekke anledninger. Rimelig raggsokkgarn og litt variasjon i stripene, og det var i grunn en god situasjon for alle involverte.

På det tidspunktet jeg traff min mann hadde jeg et ferdig strikket par liggende. Hvem det var strikket til opprinnelig har jeg virkelig ingen formening om. Kanskje til et mer tilfeldig bekjentskap som aldri nådde raggsokk-nivå? Kanskje var de strikket med en tanke om å være et par i forkant av neste anledning? Ikke vet jeg. Men trådene var ikke festet. Og siden de ikke var strikket til min mann, føltes det ikke riktig å gi dem til ham. Og dermed ble de bare liggende.

Nå er det fjorten og et halvt år siden jeg møtte min mann, og sokkene uten festede tråder har blitt med oss på fire flyttelass sammen med resten av mitt strikkerelaterte pikkpakk. I mellomtiden har min mann fått strikkede sokker av meg én gang - kjempefine russesokker som han slet hull på i løpet av fjorten dager eller deromkring. Han elsker nemlig å gå med ullsokker. Han har bare ikke fått flere av meg.

Nå var det på tide å få festet trådene. Værsågod, kjære, jeg skal ikke nekte deg ullsokker når de jo faktisk har ligget klare alle disse årene. Si i fra når det går hull på de, så skal jeg strikke et nytt par.